Vi vil påstå at BPA-tjenestene, slik de er organisert i Trondheim i dag, er blant landets bedre. Prisen kommunen betaler for dette er 467 kroner per time, rett i overkant av det som er landsgjennomsnittet for BPA-tjenester. Trondheim kommune har i sine egne beregninger kommet fram til at kostnaden ved produksjon av disse tjenestene i egenregi er 520 kroner per time. Den samme tjenesten syns imidlertid kommunen nå at BPA- leverandørene bør kunne levere for 412 kroner pr time, altså 55 kroner billigere enn i dag, og hele 108 kroner mindre enn det det koster kommunen å produsere tjenesten selv. 

Reduksjon i tjenestekvalitet

Som på alle andre områder er det en klar sammenheng mellom pris og kvalitet. Det sier seg selv at det ikke er mulig å levere tjenesten med samme kvalitet som i dagens avtale, når Trondheim kommune samtidig velger å redusere timeprisen med 55 kroner. Erfaring og kompetanse koster, og med en slik timepris vil ingen av de erfarne leverandørene være leveringsdyktige. Resultatet blir at funksjonshemmede må ta til takke med tjenester av dårligere kvalitet, levert at bedrifter som hverken har erfaringen eller kompetansen som kreves for å kunne gi et forsvarlig tjenestetilbud. 

Helse- og velferdsdirektør Wenche Dehli sier til avisa Nidaros at det ikke er gjort noen endringer i innholdet eller leveransen som blir etterspurt. Hvordan hun forventer å kunne opprettholde samme tjenestekvalitet til en så mye lavere pris, sier hun derimot ingenting om. 

Manglende brukermedvirkning og faglig forsvarlighet

I motsetning til tradisjonelle helse- og omsorgstjenester, hvor den som får tjenester reduseres til en passiv mottaker er det en del av BPA-tjenestens egenart at den som har assistansebehovet skal ta en aktiv arbeidslederrolle, og innholdsfylle og lede den daglige driften av ordningen sin. Å skulle ha personal- og arbeidslederansvar for ansatte assistenter fordrer god opplæring og tett oppfølging fra BPA-leverandørens side. Lederutvikling er en kontinuerlig prosess, og forståelse av ting som turnusplanlegging, HMS og arbeidsmiljølovgivning er ikke kompetanse vi blir født med. Skal du kunne lede BPA-ordningen din slik at den oppfyller målsettingen om å sikre likestilling og muliggjøre samfunnsdeltakelse, samtidig som du skal ivareta faglig forsvarlighet og være en god leder for de ansatte i ordningen, må du ha en god BPA-leverandør i ryggen. 

Gitt de betingelsene Trondheim kommune setter, vil det bety at opplæring og veiledning av BPA-arbeidslederne i stor grad vil være fraværende. Vi kan ikke forestille oss at det er slik kommunen håndterer sine egne lederstillinger, at ledere ansettes og så forventes å kunne klare seg helt på egen hånd, uten opplæring, veiledning og jevnlig kompetansepåfyll. 

Også i strid med CRPD

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser. Konvensjonen skal sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette ser Trondheim kommune bort ifra. Ikke bare legger prissettingen av tjenesten opp til en lavere tjenestekvalitet enn det funksjonshemmede får i andre norske kommuner, men man har også i konsesjonen et punkt om at det ikke skal være mulig for funksjonshemmede å være ute av landet mer enn fire uker i løpet av året. Dette vil få negative konsekvenser for de av oss som skal på helseopphold, for studenter og for de som er på arbeidshospitering. For ikke å snakke om de av oss som har hytte på andre siden av svenskegrensa, og som ikke lenger fritt kan benytte egen eiendom. Vi kjenner ikke til noen andre befolkningsgrupper som blir pålagt slike begrensninger, utover de som soner straff for lovbrudd. 

Fare for sosial dumping

Om man skal dømme etter kommunens regnestykke i anskaffelsesdokumentene sine, så betaler kommunen sine ansatte betydelig mindre pr time enn det de private BPA-aktørene gjør. Om Trondheim kommune hadde valgt å legge BPA-bransjens egen tariffavtale til grunn for regnestykket sitt, heller enn den KS-tariffen de har brukt, ville de fort oppdaget at det ikke vil være mulig for en seriøs aktør å levere tjenester i kommunen og samtidig overholde forpliktelsene sine i den tariffavtalen som har blitt inngått mellom arbeidsgiverorganisasjonene og Fagforbundet. 

Resultatet blir at Trondheim kommune utestenger de seriøse aktørene til fordel for de useriøse, med de problemene det vil medføre for både kommunen som oppdragsgiver, assistentene som ansatte og innbyggerne som tjenestemottakere. 

Vanskeligere å bemanne BPA-ordninger

Covid-pandemien endret det norske arbeidsmarkedet. Da en stor del av den utenlandske arbeidskraften forsvant oppsto det en veritabel folkevandring i servicebransjen, noe som har gjort det betydelig vanskeligere å rekruttere assistenter til BPA-ordninger over hele landet. Her opplever vi at Trondheim kommune legger ytterligere stein til byrden ved å sette en pris som ikke gjør det mulig for leverandørene å tilby assistentene konkurransedyktige lønnsbetingelser. Det sier seg selv at assistenter som opplever at de får bedre betalt i andre yrker heller vil foretrekke det; de færreste har råd til å være idealister i dagens økonomiske virkelighet. 

Ingen skam å snu

Trondheim kommune har mulighet til å forlenge den eksisterende konsesjonskontrakten med inntil to år, om de ønsker det. Da gjøres det ingen endringer i timepris, ingen endringer i tjenestekvalitet og ingen endringer i leverandørtilbudet. Og samtidig får kommunen god tid til å sette seg ned med representanter for brukergruppene, slik de burde ha gjort hele tiden, og lage en konsesjonsavtale som også ivaretar interessene til BPA-arbeidslederne, assistentene, vedtakseierne og pårørende.