I en familie på fem er Anders storebror. Han har en dyp/alvorlig utviklingshemming, som betyr at han trenger personbistand til alle oppgaver gjennom dagen. I det blå huset bor han sammen med mamma, pappa og to småsøstre. Alle opptatt med sitt, travle jobber og aktiv skole og fritid, som barn flest.
I kommunens vedtak om tjenester til Anders, står det at «det å ha barn er krevende i seg selv», men da lillesøster skulle til verden vokste oppgavene over ørene for hva to foreldre klarer å få til. I utgangspunktet var det derfor gitt vedtak på avlastning i barnebolig 160 døgn i året.
Dette fikk familien til å søke BPA i stedet. BPA for å la Anders bo hjemme så mye som mulig og ta del i familiens liv. Noe avlastning har de beholdt, slik at Anders er i barnebolig omlag en helg i måneden og litt i ferier. Resten av tiden bruker de BPA til at Anders får armer og bein til å gjøre som gutter flest.
Uten BPA ville det ikke vært mulig for foreldrene å kunne stå i full jobb. Assistentene bistår Anders om morgen og på ettermiddag, slik at andre familieforpliktelser lar seg gjennomføre. Det være seg om søsken skal på turn med både mamma og pappa eller om mamma eller pappa må jobbe sent eller er på reise en dag. Alternativet til BPA ville vært redusert stilling, som familier uten barn med nedsatt funksjonsevne ikke hadde vurdert. BPA gir derfor muligheter.