Kjernen i BPA er myndiggjøring; ordningen skal gi den som har assistansebehovet større kontroll over sin egen tjeneste, og dermed større kontroll over egen hverdag. Denne kontrollen muliggjør et aktivt og selvstendig liv, der individets ønsker og behov står i fokus. Ved å være arbeidsleder for egne assistenter, kan personen som har tjenestebehovet selv bestemme hvem som skal bistå, med hva, hvor og når. Dette representerer et paradigmeskifte – fra en modell der man er en passiv mottaker av tjenester, til en modell der man er en aktiv deltaker i utformingen av sin egen tjeneste.
Ublu krav
Tønsberg kommune henviser til CRPD (FNs funksjonshemmedekonvensjon) i utlysningsteksten, men flere av kravene i konsesjonsutlysningen ser ut til å bryte med de samme rettighetene denne konvensjonen er ment å beskytte. For eksempel kreves det at vi som leverandør skal samarbeide med spesialisthelsetjenesten og andre offentlige instanser uten hensyn til brukernes egne ønsker og personvern. Dette fører til at brukere mister kontrollen over sine egne tjenester, noe som er i strid med brukerstyringsprinsippet som BPA er tuftet på.
Kravene om registrering i nasjonale registre som KPR og IPLOS, samt årlig evaluering av brukernes tjenestebehov, er også eksempler på byråkratiske krav som gjør det svært vanskelig for oss å levere innenfor rammene av det BPA er ment å være. Vi verken har, eller skal ha, tilgang til disse systemene som privat leverandør. Disse kravene vil også føre til en unødvendig kompleksitet som på ingen måte bidrar til bedre tjenester for brukerne.
På sikt kan Tønsberg kommunes tilnærming til BPA gi negative sosioøkonomiske konsekvenser. Ved å gjøre det vanskeligere for seriøse leverandører å operere i kommunen, vil kvaliteten på tjenestene synke, noe som igjen vil føre til økte kostnader for kommunen i form av økt behov for andre helse- og omsorgstjenester.
Sammenheng mellom pris og kvalitet
Et av de mest påfallende aspektene ved konsesjonsutlysningen er likevel prisen Tønsberg kommune har satt. Med en av landets laveste timepriser, samt et unødig komplekst system med differensierte priser, er det ikke mulig for oss å levere et tilbud som både ivaretar kvaliteten i tjenesten og assistentenes arbeidsvilkår. Vi er ikke villige til å drive sosial dumping. Dette er ikke bare økonomisk uansvarlig, men det vil også føre til redusert kvalitet på tjenestene som tilbys.
Vi mener at tjenestemottakerne i Tønsberg fortjener en BPA-ordning som faktisk setter dem i sentrum, med fleksibilitet og kvalitet som de viktigste prinsippene.
Vår beslutning om ikke å søke konsesjon i Tønsberg er et standpunkt for å sikre at BPA forblir en ordning som gir funksjonshemmede reell selvstendighet og muligheten til å leve aktive og meningsfulle liv, og ikke bare en annen form for passiv «omsorg».