Ullensaker kommune er i ferd med å vedta noe som på papiret ser ut som en besparelse, men som sannsynligvis vil bli både dyrere og mindre effektivt enn dagens løsning. Ved å avvikle fritt brukervalg i brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og ta hele ordningen inn i kommunal regi, risikerer de ikke bare å svekke livskvaliteten til funksjonshemmede innbyggere – de risikerer også å pådra seg større kostnader enn de har i dag. Dette er en dårlig løsning, og man forsøker å fatte en beslutning uten at man har alle fakta på bordet.

Administrasjonen hevder at de kan spare 27,5 millioner kroner årlig på å overta BPA-ordningene selv. Men om kommunen overtar disse ordningene har de ansatte ifølge arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse krav på samme lønn og arbeidsbetingelser som de hadde hos de private leverandørene. Det betyr at kommunen får de samme lønnskostnadene som de private leverandørene, og ikke vil spare en eneste krone i lønnsutgifter.

Videre har kommunen underestimert de administrative kostnadene knyttet til BPA. De foreslår å håndtere en kompleks ordning med over 70 brukere og mer enn 200 assistenter ved å ansette to BPA-koordinatorer og tilføre et ekstra årsverk i HR og lønn. Dette er fullstendig urealistisk. Private leverandører håndterer i dag oppgaver som turnusplanlegging, opplæring, rekruttering, vikarhåndtering, lønnskjøring og personaloppfølging. Kommunen vil måtte ta over dette ansvaret, men uten samme ressurser, kompetanse og fleksibilitet. Det er vanskelig å se hvordan dette skal kunne bli billigere, uten at det går kraftig utover kvaliteten på tjenesten.

Kommunen opererer også med en noe optimistisk anslått timekostnad på 350 kroner, mens en KS-rapport fra 2020 anslår reelle kommunale BPA-kostnader til 440 kroner per time. Justert for prisutviklingen i perioden er denne prisen i dag 523 kroner, om konsumprisindeksen legges til grunn. Allerede her ser vi at regnestykket sprekker. Når Ullensaker ser bort fra slike grunnleggende økonomiske realiteter, vitner det om manglende forståelse for hva de faktisk foreslår.

Når kommunen setter seg selv foran brukerne

BPA er mer enn en helsetjeneste – det er et likestillingsverktøy. Det gir mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet til å leve frie og selvstendige liv. Gjennom fritt brukervalg kan brukerne selv velge sine assistenter og den leverandøren som best ivaretar deres behov. Dette har vært en suksess, fordi private leverandører kan tilby fleksibilitet, individuell tilpasning og støtte døgnet rundt.

Ved å ta over hele BPA-ordningen selv, fjerner kommunen denne fleksibiliteten. De argumenterer for at de vil opprette en kommunal vikarpool, men dette vil i praksis bety at brukerne må akseptere tilfeldige vikarer de ikke har valgt selv – selve kongstanken bak BPA. Mange BPA-brukere har komplekse behov som krever at assistenter har svært spesifikk opplæring og inngående kjennskap til deres situasjon. En kommunal løsning som baserer seg på tilfeldige vikarer, vil gjøre hverdagen utrygg for mange.

I tillegg påstår kommunen at de vil kunne gi «enda bedre tjenester» enn dagens private leverandører. Dette er en udokumentert påstand. Erfaring fra andre kommuner viser at når BPA rekommunaliseres, fører det ofte til mer byråkrati, lengre saksbehandlingstid og dårligere tilpasning til den enkeltes behov. Private leverandører konkurrerer på kvalitet, effektivitet og brukertilfredshet. Når kommunen blir monopolist på BPA, fjernes denne konkurransen – og dermed incentivet til å levere gode tjenester av høy kvalitet.

Samarbeid gir de beste løsningene

Ullensaker har hatt fritt brukervalg siden 2017, og ordningen fungerer godt. Brukerne har kunnet velge mellom en rekke leverandører, og erfaringene viser at de foretrekker aktører som har et godt omdømme og høy kvalitet på tjenestene. Private leverandører tar seg av den krevende administrative biten, mens kommunen har et overordnet tilsynsansvar. Dette er en fornuftig fordeling av oppgaver.

Samarbeid mellom offentlig og privat sektor er ikke et problem – det er en løsning. Private aktører har spesialisert seg på å levere BPA-tjenester effektivt, og de tilbyr støtteordninger som kommunen ikke kan matche. For eksempel tilbyr private leverandører døgnkontinuerlig support, rekrutteringshjelp og spesialisert opplæring for både brukere og assistenter. Dette er tjenester som kommunen ikke har ressurser til å opprettholde på samme nivå.

Samfunnskostnadene ved dårlig BPA

Dersom Ullensaker velger å avvikle fritt brukervalg vil det få alvorlige konsekvenser – ikke bare for brukerne, men for hele samfunnet. Mange BPA-brukere er yrkesaktive eller studenter. De bidrar til samfunnet, betaler skatt og lever uavhengige liv. Hvis BPA-ordningen svekkes, risikerer vi at flere faller ut av arbeidslivet og blir mer avhengige av offentlige støtteordninger.

Kommunens forslag vil altså ikke bare være et økonomisk feiltrinn – det vil også føre til større belastning på velferdsstaten. Når funksjonshemmede fratas muligheten til å leve selvstendige liv, må familiemedlemmer ofte tre inn som uformelle omsorgspersoner, noe som igjen fører til økt sykefravær og lavere produktivitet i arbeidslivet.

Et signal til resten av landet

Hvis Ullensaker lykkes med å avvikle fritt brukervalg, kan det inspirere andre kommuner til å forsøke å gjøre det samme. Det vil være et alvorlig tilbakeskritt for funksjonshemmedes rettigheter i Norge. BPA er ikke en tjeneste som bør styres ut fra snevre kommunale budsjetter – det er et likestillingsverktøy som skal sikre alle mennesker frihet til å leve livene sine på egne premisser.

De styrende partiene Frp, H og Krf skrev i sin politiske plattform at «partene skal legge til rette for private tilbydere som kan supplere og styrke tjenestetilbudet til innbyggerne». Å gå tilbake til kommunal BPA kan umulig sies å være i tråd med dette.