Kvinnedagen er en dag for å feire hvor langt vi har kommet, men også for å rette oppmerksomhet mot de barrierene som fortsatt finnes. For meg handler det ikke bare om formell likestilling – altså lover og regler – men om de uformelle normene, forventningene og holdningene som fortsatt begrenser kvinners liv.
For kvinner med funksjonsnedsettelser er dette ekstra viktig, fordi vi ofte ikke inkluderes i den større likestillingskampen. Feministbevegelsen snakker mye om arbeidsliv, økonomisk uavhengighet og kroppslig autonomi, men det er sjeldent at erfaringene til kvinner med funksjonsnedsettelser får plass i disse diskusjonene. Derfor betyr kvinnedagen for meg også en mulighet til å løfte frem våre stemmer og synliggjøre at likestilling må inkludere alle kvinner – uansett funksjonsevne.
– Hva mener du er den største likestillingsutfordringen for kvinner med funksjonsnedsettelser?
Det er mange utfordringer, men noen av de største er:
Manglende autonomi og retten til å bestemme over eget liv
Mange kvinner med funksjonsnedsettelser opplever at andre tar avgjørelser for dem – enten det gjelder helse, økonomi, utdanning eller hverdagsliv. Selv med rett på assistanse, møter mange skepsis når de ønsker å leve selvstendige liv, få barn eller satse på karriere. Mange får rettighetene sine brutt hver eneste dag.
Seksualitet, kropp og reproduktive rettigheter
Kvinner med funksjonsnedsettelser blir ofte avseksualisert eller sett på som “ikke egnet” til å være partnere, kjærester eller mødre. Mange opplever at helsepersonell ikke tar dem på alvor når de har spørsmål om prevensjon, svangerskap eller gynekologisk helse. Noen har også opplevd at de blir frarådet å få barn, eller at deres evne til å være forelder blir satt i tvil av systemet.
Tilgang til arbeidsliv og økonomisk selvstendighet
Mange kvinner med funksjonsnedsettelser ønsker å jobbe, men møter stengte dører fordi arbeidslivet ikke er tilrettelagt. Forventningene er ofte lave, og man blir fort parkert på trygd, selv om man kunne ha bidratt med riktige tilpasninger. Dette påvirker økonomisk frihet, pensjonsopptjening og muligheten til å styre sitt eget liv.
Vold og overgrep
Kvinner med funksjonsnedsettelser er overrepresentert når det gjelder vold og seksuelle overgrep, men dette er et tema som sjelden får nok oppmerksomhet. Mange opplever at de er mer sårbare fordi de er avhengige av andre, eller at de ikke blir trodd når de melder fra.
– Er det noe du skulle ønske flere forsto om hvordan det er å være kvinne med en funksjonsnedsettelse?
Ja, mye! Noe av det viktigste jeg skulle ønske folk forsto er:
Funksjonsnedsettelse betyr ikke at man ikke har ambisjoner, ønsker eller behov
Mange antar at en funksjonsnedsettelse betyr at man ikke har drømmer om familie, karriere eller kjærlighet. Det stemmer ikke. Vi har like sterke ønsker og behov som andre kvinner, men må kjempe mye hardere for å få dem oppfylt.
Vi møter ikke bare fysiske barrierer – men også holdninger
Mange steder er fysisk tilrettelegging på plass, men holdningene henger etter. Det er slitsomt å stadig bli undervurdert, få spørsmål som «kan du det?» eller bli behandlet som et evig hjelpeprosjekt i stedet for en likeverdig person.
Systemet kan være mer begrensende enn funksjonsnedsettelsen i seg selv
Mange av oss opplever at vi ikke får leve det livet vi ønsker, ikke fordi vi ikke klarer det, men fordi systemet legger hindringer i veien. Assistanseordninger, trygderegler og helsevesenet er ofte bygget på gamle forestillinger om hva vi “kan” og “bør” gjøre.
Vi trenger å bli inkludert i feminismen
Likestillingskampen må være for alle kvinner, ikke bare de som passer inn i det tradisjonelle bildet av hva en “sterk, selvstendig kvinne” er. Feministbevegelsen må snakke mer om funksjonsmangfold, og hvordan likestillingsutfordringer ser annerledes ut for oss.
Konklusjon
Kvinnedagen er viktig fordi den gir oss en plattform til å snakke om disse tingene. Funksjonsnedsettelser blir ofte sett på som en “helseutfordring” i stedet for en del av likestillingskampen. Jeg håper at flere forstår at det å være kvinne med funksjonsnedsettelse betyr å kjempe en dobbel kamp – både for kjønnslikestilling og for retten til å bli sett som en likeverdig borger i samfunnet.