Kjernen i BPA er myndiggjøring; ordningen gir den som har assistansebehovet større kontroll over sin egen tjeneste, og dermed større kontroll over sin egen hverdag. Denne kontrollen muliggjør et aktivt og selvstendig liv, der individets ønsker og behov står i fokus.

Ved å være arbeidsleder for egne assistenter, kan den som har funksjonsnedsettelsen selv bestemme hvem som skal bistå, med hva, hvor og når. Dette representerer et paradigmeskifte – fra en modell der man er en passiv mottaker av tjenester, til en modell der man er en aktiv deltaker i utformingen av sin egen tjeneste.

Kommunenes utøvelse av skjønn

Retten til BPA er lovfestet, men det er den enkelte kommune som har ansvaret for å vurdere og tildele tjenesten. Dette gir rom for skjønn, og her ligger en stor del av utfordringen: Kommunenes vurderinger varierer betydelig, og det er ikke uvanlig at brukere opplever at behovet deres blir tolket svært forskjellig, avhengig av hvilken kommune de bor i​​​​.

For mange BPA-søkere føles søknadsprosessen som en lang og tung kamp. Kommunen har en plikt til å kartlegge den enkeltes behov, men denne kartleggingen kan ofte være mangelfull eller preget av kommunens egne behov og prioriteringer rundt ressurser​​​​. Dette resulterer ofte i avslag eller tildeling av et utilstrekkelig antall assistansetimer, noe som gjør det vanskelig for brukeren å få den nødvendige bistanden i hverdagen.

En av de største utfordringene med kommunal skjønnsbruk er den store variasjonen vi ser på tvers av kommunene. Tildeling av BPA skal vurderes på samme måte som andre tjenester under sosialtjenesteloven, og brukernes synspunkter skal tillegges stor vekt. Likevel ser vi at denne praksisen ikke alltid følges. I noen kommuner er det betydelig vanskeligere å få innvilget BPA enn i andre, noe som fører til urimelig forskjellsbehandling utelukkende avhengig av hvor man er bosatt. Manglende forutsigbarhet og varierende vedtak fører til usikkerhet blant brukerne, som må forholde seg til forskjellige standarder og beslutninger uten en klar forståelse av hvilke kriterier som ligger til grunn.

Kommuneøkonomi og brukernes rettigheter

Kommunenes økonomiske begrensninger blir ofte trukket fram som en begrunnelse for å avslå eller redusere BPA-vedtak. Lovverket rundt BPA understreker at kommunene har plikt til å rådføre seg med brukeren og legge stor vekt på dennes synspunkter, og at økonomiske hensyn ikke kan brukes som en generell begrunnelse for å avslå BPA. Det er derfor problematisk at noen kommuner bruker økonomi som hovedargument for avslag, til tross for at det kan være i strid med intensjonen bak lovverket.

Det virker også som om enkelte kommuner mer eller mindre bevisst vurderer assistansebehovet til brukere som lavere enn det faktisk er, for å komme under de fastsatte terskelverdiene i rettighetsfestingen av ordningen, og derigjennom kunne forsvare at brukeren får en annen tjeneste enn det han eller hun faktisk har søkt om.

Juridiske rammer og klagerett

Pasient- og brukerrettighetsloven gir rett til å klage på kommunens vedtak. Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen) kan overprøve kommunens skjønnsutøvelse, men dette skjer bare om vedtaket anses som lovstridig eller er «åpenbart urimelig»​​. Dette gir en viss rettssikkerhet, men prosessen er både langvarig og utfordrende å navigere for dem som allerede har en krevende hverdag. For mange kan det føles som en ekstra byrde å måtte kjempe for rettighetene sine i en allerede utfordrende situasjon, og en klageprosess på dette nivået kan i verste fall ta opptil to år før en endelig beslutning foreligger.

Når skjønn blir et hinder

Det finnes flere eksempler på situasjoner der kommunens skjønn har ført til store utfordringer for BPA-brukere. For eksempel har det vært tilfeller der studenter med funksjonsnedsettelser ikke har fått innvilget BPA for tiden de tilbringer på universitetet, til tross for at de har et dokumentert behov for assistanse, med det resultatet at studentene ikke får deltatt i undervisningen​​​​. Dette viser hvordan kommunens fortolkning av hva som omfattes av «dagliglivets gjøremål» kan ha store konsekvenser for den enkeltes muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

Hva kan vi gjøre?

For å sikre at alle som har rett til BPA får den hjelpen de trenger, er det nødvendig med klarere retningslinjer og en mer enhetlig praksis på tvers av kommunene. Dette innebærer at det må være tydeligere kriterier for tildeling, samt en bedre forståelse og anvendelse av regelverket og de eksisterende standardene. Kommunene må også forstå de langsiktige fordelene ved BPA, ikke bare for brukerne, men også for samfunnet som helhet, gjennom økt deltagelse og redusert behov for andre tjenester. Og sist bør staten vurdere å øke den økonomisk støtten til kommunene for å dekke mer av kostnadene knyttet til BPA, slik at økonomiske hensyn ikke blir det som står i veien for tjenestetildelingen.

Brukerstyrt personlig assistanse er en rettighet som skal sikre personer med nedsatt funksjonsevne en aktiv og selvstendig tilværelse. Det er avgjørende at kommunene følger lovverket og bruker sitt skjønn – men på en måte som ivaretar brukerens rettigheter og behov. Bare da kan vi sikre et samfunn der alle, uavhengig av funksjonsevne, har like muligheter til deltakelse og selvstendighet.